Hva skal vi bli når vi blir stor?

Bakgrunnen for vår interesse for havbruk og sjømatnæringen for øvrig er et ønske om å lære mer morgendagens næringsliv. “Hva skal vi jobbe med når vi blir stor?", er spørsmålet vi til enhver tid forsøker å løse.

Post-oljeøkonomien

Tar vi på oss Norge-brillene, og spør “Hva er det vi er gode på her til lands, som det kan være spennende å bli en del av?”, leder veien fort til havbruk.

I Norge i morgen-rapporten fra McKinsey ble havbruk løftet frem som næringen i landet med størst potensiale til å bidra til verdiskapning etter oljen.

Industrialisert havbruk er kanskje også den eneste næringen Norge er verdensledende på. Norge står kun for rundt 2% av globalt oppdrettsvolum, men resten av verdens oppdrettere ser til Norge som ledestjernen på hvordan man bygger industrialisert næringsliv av oppdrett.

Klimaet

På lik linje som det trengs en omlegging av energisystemet til fornybar energi trengs det også en omlegging av matsystemet, såkalt - Food Transition. Hele 25% av verdens klimagassutslipp er relatert til maten vi spiser.

Norsk havbruksnæring produserer i dag animalske proteiner med det laveste CO2-utslippet i verden (Coller FAIRR-indeksen). Dette betyr selvfølgelig ikke at næringen ikke har andre problemer, men å være verdensledende på proteinproduksjon med lavt CO2-utslipp er ikke et dårlig utgangspunkt. Verden må ha mat.

Og det er dette perspektivet vi anlegger når vi lærer om havbruksnæringen - vi ser næringen i konteksten av spørsmålet “Hvordan produsere mat til verdens befolkning på en mest mulig skånsom måte for planeten?”

Vi kan selvfølgelig ikke forsyne hele verdens befolkning med norsk oppdrettslaks. Men kan Norge bli et utstillingsvindu til verden på hvordan man driver bærekraftig matproduksjon? Er det i Norge vi skal flytte grensene for hva som er mulig å få til?